Kapellan Harald Kaasa Hammer
3. søndag i advent, tilleggstekst
Teie kirke
12. desember 1999 kl 11.00
777 I østen stiger solen opp
02,1-3 Tenn lys
JES 40,1-8 TRØST MITT FOLK OG RYDD VEG
079 Jeg har ofte søkt, o Herre
2 PET 1,19-21 PROFETORDET
543,1-2 I tro under himmelens skyer
---------------------
LUK 3,1-6 DØPEREN JOHANNES STÅR FREM
---------------------
543,3-5 I tro under himmelens skyer
Forbønn 3
603 Kom, la oss kjærlig vandre
Det er lett å kjenne igjen Lukas når han skriver. Vi husker fra juleevangeliet, hvordan han tar med Augustus og Kvirinius før han kommer til hovedsaken. I dagens tekst regner han opp enda flere, og vi kan ane at han mener noe med hver enkelt av dem: Keiser Tiberius og Pontius Pilatus, Herodes og Filip og Lysanias, Annas og Kaifas.
Det er vel Pontius Pilatus vi forbinder mest med, og han vekker vonde minner. I hvert fall seks av personene Lukas regner opp, grep avgjørende inn i døperen Johannes' liv, i Jesu liv og i de første kristnes liv. Navnene deres er stikkord til dramatiske hendinger i Det nye testamente.
Keiser Tiberius kom etter keiser Augustus, og fortsatte okkupasjonen av Jødeland. Herodes og Filip var brødre og keiserens landsfyrster i landet. Herodes giftet seg med sin brors kone. Da døperen Johannes kritiserte Herodes for dette, ble han kastet i fengsel og halshugget.
Pontius Pilatus' rolle kjenner vi. Han har til og med fått plass i vår trosbekjennelse.
Annas og Kaifas var
øversteprester. De skulle egentlig velges av offerprestene ved tempelet. Men
Annas og Kaifas var innsatt av okkupasjonsmakten. Kaifas uttalte ufrivillig en
profeti om Jesus: "Dere skjønner ingen ting. Dere tenker ikke på at det er
bedre for dere at ett menneske dør for folket enn at hele folket går til
grunne." (Joh 11,49-50) I
Apostelgjerningene leser vi at Annas og Kaifas også var på banen, da de første
kristne ble arrestert og ført frem for rådet. (Apg
4,6)
Hver av disse seks personene varsler forfølgelse og dramatikk. Og samtidig forankrer de Johannes og Det nye testamente inn i vår historie. Gud er ikke bare en himmelsk ressursperson, han holder hele verden i sin hånd. Troen og kirken lever midt i denne verden. Jesus kom til sitt eget, da han ble født inn i vår verden, men hans egne tok ikke i mot ham. (Joh 1,11)
Likesom Johannes døperen ble forfulgt og drept, og Jesus ble forfulgt og drept, ble Jesu første etterfølgere forfulgt og drept, - og vi som er Jesu etterfølgere kan risikere at troen koster oss livet. Frelsen er gratis hos Gud, men den kan koste alt i verden.
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Lukas i det tredje kapittel, fra vers 1:
Det var i det femtende år av keiser Tiberius' regjering; Pontius Pilatus var på den tiden landshøvding i Judea, Herodes var landsfyrste over Galilea, hans bror Filip over Iturea og Trakonitis, Lysanias over Abilene, 2 og Annas og Kaifas var øversteprester. Da kom Guds ord til Johannes, Sakarjas sønn, ute i ødemarken. 3 Og han drog rundt i hele landet omkring Jordan og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder, 4 som det står skrevet i boken med ordene av profeten Jesaja: En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! 5 Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal rettes ut, de ujevne stier bli jevne. 6 Og alle mennesker skal se Guds frelse.
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Johannes drog rundt i hele landet omkring Jordan og forkynte at folk skulle vende om og bli døpt for å få tilgivelse for sine synder.
Når prester ordineres og når vi settes inn i menigheten, forpliktes vi til å "formane menigheten til sann omvendelse, levende tro og et hellig liv."
Det er grunnleggende viktig for hver enkelt i menigheten å vende om, og å vite om du er omvendt eller ikke. Derfor er det innsatt noen som skal hjelpe og støtte og oppmuntre til akkurat det.
Hva er det å vende om? Det handlet om det forrige søndag. Å vende om er å møte Jesus på det som er viktigst for ham: at vi må bli frelst. Jesus kom for å gjøre opp vår fortid, for å nagle våre synder opp på korset, og for å gi oss et nytt hjerte. Å vende om er å slippe Jesus til med dette. Å la ham nagle det vonde i vårt fortid opp på korset. Jeg må vite hvor mine synder er: har jeg dem på min samvittighet, eller er de festet til korset?
Når jeg vender om, da bestemmer jeg meg for at heretter skal mine synder henge på korset. Det er min vilje. Det kan nok være at mine følelser og min fornuft ikke er helt med. Jeg kan nok enda kjenne de søte fristelsene, og jeg kan nok føle at det er vanskelig å tenke seg at syndene mine kan bli hengende på Jesu kors. Likevel kan jeg ta en avgjørelse når Jesus kaller meg til omvendelse. Jeg bruker min vilje til å bekjenne mine synder, og jeg bruker min vilje til å bestemme meg for at Jesus skal få ta syndene fra meg.
Så kan det være at følelsene kommer etter: at jeg etter hvert føler en motbydelighet for syndene, og at jeg med min tanke og fornuft begynner å forstå at synden er ødeleggende. Da føler og vet jeg at dette vil jeg ikke være med på lenger.
Det snakkes så mye om fornuft og følelser for tiden. Vi må også snakke om vilje, for å snakke om hele mennesket. Når jeg står foran et brudepar, spør jeg om de vil. Jeg spør ikke hva de føler, og jeg spør ikke hva de mener er sannsynlig. Når jeg spør "vil du…?", så spør jeg om de vil forplikte seg til heretter å elske og ære hverandre, om de tar på seg det som en livsoppgave. Det er flott at de føler sterkt for hverandre, og at de har vurdert nøye det de går inn i, og har tro på at dette skal gå bra. Men det jeg spør etter, er en moralsk forpliktelse. Så kan følelser og vurderinger svinge. Det er ikke nødvendig å være forelsket for å være gift. Men det er en stor fordel!
Slik er det med omvendelsen også. Jeg trenger ikke føle hele tiden at jeg har hele meg med i omvendelsen, - men det er en stor fordel. Noen mennesker er så sammensatt og har så mange og rotete følelser. Hvis de skulle vente med omvendelsen til de var 100% overbevist, ville det aldri blitt noen omvendelse. Men det går an å vite at det beste for meg - og for alle - er å vende om til Jesus og la han være Herre i livet mitt. Og det går an å velge det jeg vet er best, selv om det er masse som protesterer inne i meg.
Men må jeg ikke angre for å kunne omvende meg? Noen er forskrekket over hvor lite de angrer, og er blitt urolige for at de ikke tror nok.
Det står lite om anger i Bibelen. Men i perioder har kravet om anger hatt stor plass i forkynnelsen. Det er nok blitt mye hykleri av det. En klok, eldre sjelesørger sa til meg: Når noen synes de angrer for lite, da spør jeg: Har du bestemt deg for at dette ikke skal skje en gang til? Hvis de har bestemt seg for det, da har de tilstrekkelig anger, selv om de kjenner synden like fristende fremdeles.
Det er ikke slik at alle skal gå rundt og finne synder de kan bekjenne. Vi har så forskjellig utgangspunkt. Hovedsaken er om vi har synder på samvittigheten, eller om de er naglet fast til korset. Noen har personlighetstrekk og legninger som gjør at de er til skade for andre hver eneste dag, og til stadighet må gjør opp synder med Gud og mennesker. Andre har større sosiale evner, et roligere gemytt og et helsebringende humør. Bare vi vet hvem som er vår frelser og ønsker at livet vårt skal ligge åpent for ham, så får vi leve med vår sjelefred og våre frustrasjoner som best vi kan.
I hver gudstjeneste frisker vi opp omvendelsen. Når presten sier "La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder" – da bekjenner vi i kor hva som er vårt utgangspunkt, og vårt behov for Guds nåde. Og i Fadervår tar vi med oss omvendelsen ut i hverdagen: "Forlat oss vår skyld, som vi og forlater våre skyldnere." En gang i mellom trenger vi en skikkelig vårrengjøring. Derfor har vi en ordning for personlig skriftemål i katekismen.
Romerbrevet gir noen tydelige stikkord:
Rom 2,8 Men de som bare tenker på seg selv,
som lar seg lede av uretten og
er ulydige mot sannheten,
har vrede og harme i vente.
Vi leste at å rydde vei for Herrens komme, er å rette ut de krokete veier, og gjører de ujevne stier jevne. Paulus var tydelig på at alt han gjorde skulle tåle dagens lys:
2 Kor 4,2 Vi har tatt avstand fra all fordekt og skammelig ferd, vi bruker ikke knep, og vi forfalsker ikke Guds ord. Åpent legger vi sannheten fram, og for Guds ansikt anbefaler vi oss selv idet vi vender oss til hvert menneskes samvittighet.
Johannes kom for å forberede jødefolket til Jesu komme. Det gjorde han ved å kalle til omvendelse, og han gjorde omvendelsen så tydelig at menneskene kunne vite at de hadde omvendt seg. Han innbød til omvendelsesdåp i Jordanelven. Ved å stige ned i dåpsvannet, sa de seg enig i at de var syndere og de lot seg rense fra sine synder da døperen Johannes øste vann over dem.
Jesus startet med å forkynne det samme budskapet: "Vend om, for himmelriket er kommet nær!" Matt 4,17 Men Jesus kom med mer enn døperens omvendelseskrav. Det visste døperen Johannes godt: "Jeg døper dere med vann til omvendelse. Men han som kommer etter meg, er sterkere enn jeg. Jeg er ikke engang verdig til å ta av ham sandalene. Han skal døpe dere med Hellig Ånd og ild." Matt 3,11
Johannes var bare forløperen. Han skulle rydde vei for Herrens komme.
Når vi hører at Johannes døpte, er det nærliggende for oss å tenke på vår dåp, at det er en bekjennelseshandling. Men det er forskjell på Johannesdåpen og den dåp Jesus innstiftet. Det tydeligste uttrykk for det er at de som var døpt med Johannesdåpen måtte døpes om igjen med den kristne dåp. Vi leser om det i Apostelgjerningene 19:
Apg 19,1-6 I Efesos støtte Paulus på noen disipler 2 og spurte dem: "Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?" Men de svarte: "Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd." 3 Hva slags dåp er dere døpt med?" spurte han. De sa: "Johannes' dåp." 4 Da sa Paulus: "Johannes døpte med omvendelsens dåp, men sa til folket at de skulle tro på den som kom etter ham, og det er Jesus." 5 De hørte på dette og lot seg døpe til Herren Jesu navn. 6 Da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte i tunger og profeterte.
I den kristne dåp settes dødsmerket på våre synder, slik det skjedde i Johannesdåpen, - men så reises vi opp av dåpsvannet ved Den Hellige Ånd. Vi blir født på ny til et liv med Kristus, vi føyes inn i Guds menighet, og vi knyttes sammen med hverandre til ett legeme. Kristendom er ikke bare å bekjenne sine synder. Kristendom er å motta Den Hellige Ånd og bli født på ny. Jesus brukte også et annet uttrykk for det samme. "Jeg vil ta bolig i dere," sa han. I juletiden synger vi om det på en spesiell måte:
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn!
Norsk Salmebok 45,8
Mitt hjertes dør jeg åpner deg,
o Jesus, kom hit inn til meg,
og ved din nåde la det skje
at jeg din vennlighet må se.
Norsk Salmebok 5,7
Den Hellige Ånds oppgave er å stråle Jesu personlighet inn i oss. Derfor gir det mening når vi snakker om å ha Jesus i hjertet, i sentrum av vår personlighet.
Joh 14,23 Jesus svarte: "Den som elsker meg, vil holde fast på mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham."
Det går an å vite og merke at jeg er født på ny, at jeg har fått Den Hellige Ånd og at Jesus har tatt bolig i meg.
2 Kor 13,5 Ransak dere selv om dere er i troen, prøv dere selv! Eller merker dere ikke at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven.
Det er dette vi innvies til når vi døpes i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Det var denne dåpen Jesus sendte disiplene ut med, for å bringe frelsen til hele verden og til hvert enkelt menneske:
Matt 28,18 "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. 19 Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn 20 og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende."
Når vi har samlet oss om omvendelsen og frelsen i dag, så handler det ikke bare om mitt høyst private gudsforhold. Lukas knytter oss inn i verdenshistorien med alle navnene han nevner. Døperen Johannes gir oss det beste fra Guds lange historie med jødefolket, og vi knyttes inn i Guds frelseshistorie: "Alle mennesker skal se Guds frelse!" – Hører du ekkoet i juleevangeliet? "Jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket!"
La det bli en bønn og en forpliktelse for oss alle denne adventstiden, om vi føler oss som i en ødemark, eller om vi føler at vi drukner i menneskemassene:
En røst roper i ødemarken: Rydd vei for Herren, gjør hans stier rette! 5 Hver dal skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal rettes ut, de ujevne stier bli jevne. 6 Og alle mennesker skal se Guds frelse.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.