Prekenelementer
Om å faste
Det er sjelden jeg føler bibeltekstene så
uaktuelle som på Askeonsdag! I Det gamle testamente og Det nye testamente
advares vi stadig mot å overdrive faste, og mot å tro at bare vi faster, så
vi kan slakke av på andre livsområder. Overdreven faste er vel ikke det store
problemet i Norge!
Faste
er ikke innarbeidet i vårt land for tiden, og da passer det dårlig med
advarsler mot overdrivelse. Fasten forsvant stort sett med reformasjonen i
1537. Det var nok grunn til å kritisere den form fasten hadde fått i
middelalderens katolske kirke. Men kirken slo barnet ut med badevannet. «Når
dere faster,» sa Jesus. Det var tydelig at han regnet med fasten som en
naturlig del av troslivet. I bergprekenen gir han
veiledning for tre sider av troslivet: «Når du gir til de fattige…»,
«Når dere ber…» og «Når dere faster…»
Hos
oss er det vel heller grunn til å oppmuntre til å oppdage fastens
hemmeligheter enn å korrigere overdrivelser og ensidigheter. Bønnens
hemmeligheter har de fleste kontakt med. Givertjenestens hemmeligheter
kjenner mange til. Fastens hemmeligheter er noen av oss litt kjent med.
I
de siste årene er det kommet flere bøker med veiledning om faste. Den mest
konkrete er Kari Leine Balogs bok «Med kropp og
sjel», Verbum forlag 2000. En del veiledning er det også i boken «Lukk meg i
dine smerter inn», Luther forlag 2000.
Å faste er å gi avkall på noe som i og for seg er godt, men som vi vil unnvære en stund, for å
konsentrere oss om det aller viktigste. Å faste betyr å la være å spise en periode,
og bare drikke vann. Under norske forhold, bør en ikke faste mer enn høyden
7-8 dager. Det sies at det er mange tilsettingsstoffer i maten vår, som
legger seg i kroppen og kan lage forgiftninger, hvis det ikke går mat gjennom
fordøyelseskanalene.
Mange
opplever en tankens letthet og klarhet, når magen får sove noen dager. Sulten
gir seg etter tre dager. Når fasten kombineres med god tid til bønn og
bibellesning, opplever mange en fornyelse i sitt gudsforhold.
|