Prekenelementer
Til
Joh 20,1-10: En stille påskemorgen
Det er så stille i Johannesevangeliet,
like stille som en vårmorgen i Norge. Vi merker nok at livets krefter bryter
ut i tørre kvister, og vi merker livets krefter som bryter opp i bedene våre.
Og likevel er det stille.
Annenhver påske leser vi om
oppstandelsen hos Matteus og Johannes. Matteusfortellingen
er så voldsom: «Lynet blinker, jorden bever, graven brast og Jesus lever.»
Norsk Salmebok 179
I
år er det Johannes sin tur. Det er morgen. En gartner går rundt og steller i
haven. Eller er det gartneren? Det er i hvert fall tydelig at han hører til
der. Det er tidlig om morgenen, den første dag i uken. Vi hører raske trinn
av to som løper. De titter inn i graven. Og så rusler de hjem igjen. Maria
Magdalena var den første som kom til graven. Og hun blir igjen når de andre går.
Maria gråter. Hun tror det må være gartneren som snakker til henne. Men så
sier han navnet hennes. Da kjenner hun Jesus. Da går lyset opp for henne!
Dette lyset eier også vi.
Påskeuken
Det skjer så mye i påskeuken. Voldsomme
begivenheter med verdenshistoriske konsekvenser - ja, med kosmiske
konsekvenser. Og så alle de små detaljene som hjelper oss å få del i det
store. Kan jeg få trekke frem ett lite trekk fra skjærtorsdag? Ett ord?
«Minne» «Gjør dette til minne om meg!» «Gjør dette, så ofte som dere drikker
det, til minne om meg!»
Denne
påsken har jeg sittet mange ganger hos en som kjenner at minnet glipper. Og
jeg prøver så godt jeg kan, å hekte minnet hennes opp på gamle minner. Og så,
når hukommelsen er festet på et bilde eller en bønn, en håndbevegelse eller
en familiehistorie, så begynner livet å henge sammen igjen, og hjertet slår
med større glede.
Vi
vet at Jesus er stått opp fra de døde. I menigheten bekjenner vi det hver
eneste søndag: «Stod opp fra de døde tredje dag.» Men vi trenger at
oppstandelsen festes på minnet, om igjen og om igjen. Vi trenger på-minnelse.
Vi trenger å gi oppstandelsen plass i tanken vår og bevisstheten. Vi trenger
å ihukomme, at oppstandelsen kommer inn i vår husk og hug. «Gjør dette til
min i-hu-kommelse,» stod det i en gammel
oversettelse. I dag, når vi leser oppstandelsesberetningen, og når vi tar
imot brødet og vinen, da begynner minnet å feste seg. Livet henger sammen
igjen, og hjertet slår med større glede!
Vi merker at det som
skjedde, står spikret fast i hukommelsen hos Jesu venner: Først kom Maria
Magdalena til graven. Hun løper og forteller det til Peter og Johannes. De
spurter av gårde. Johannes kommer først. Han bøyer seg og ser inn i graven.
Så kommer Peter. Han går helt inn i graven, og da går Johannes også inn. Alle
disse små detaljene hjalp dem til å holde oppstandelsen fast i hukommelsen
Men
alle detaljene er bitte små i forhold til at de fikk Jesus tilbake. «Maria!»
sa Jesus. Da skjønte hun at det var Jesus. Hun kjente ham på stemmen! Det
kjennes godt når en jeg er glad i, bruker navnet mitt. Det er akkurat som
navnet går rett inn i øret og ned i hjertet, når jeg hører navnet mitt fra en
som er glad i meg.
|