|
Harald Kaasa Hammer: Ressurssider til boken LA TEKSTENE TALE |
||||
|
35 - 4. søndag i påsketiden |
||||
|
Jes 54,7-10 Herrens fredspakt eller Apg
9,36-43 Tabita vekkes opp Fil 3,12-14 Jeg jager fram mot målet Joh 16,16-22 Sorgen skal bli til glede |
Jes 43,16-21 Se, jeg skaper noe nytt eller Apg
9,1-19 Saulus ved Damaskus Åp 2,1-7 Forlatt din første kjærlighet Joh 13,30-35 Et nytt bud: Elsk hverandre |
Jes 40,26-31 Han gir den trette kraft eller Apg
8,26-39 Den etiopiske hoffmann 2 Kor 4,14-18 Han skal reise oss opp Joh 14,1-11 Veien, sannheten og livet |
||
|
Fortelling: 1 Sam 15,34-16,13 Samuel
salver David til konge Bibelsk salme: Salme 30,5-6.12 Du vendte min dødsklage
til dans |
||||
|
Gå til prekener: |
Andre ressurser til dagens
tekster og tema: |
|||
|
· Klikk på årstallet under teksten |
||||
|
Til
Joh 14,6: Jeg er veien Da jeg var 14
år, opplevde jeg noe spesielt med denne teksten. Etter sommerferien, var det
en jente som sa at hun hadde vært på leir, og var blitt en kristen. Jeg er
vokst opp med troen, så det var litt rart å høre om en på min egen alder som
sa at hun var blitt en kristen. Men jeg visste jo at mange av kameratene mine
hadde sagt nei til kristendommen, så da kunne vel noen ombestemme seg også,
og si ja. Jeg husker da hun fortalte hvordan hun
var blitt en kristen. Hun sa at det var ett vers i Bibelen som hun ikke kunne
bli ferdig med. Det er det som Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet.
Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Jeg kunne det verset utenat. Men jeg
hadde aldri forestilt meg at de to setningene kunne virke så sterkt at det
gikk an å bli kristen, av bare to setninger. «Jeg er veien, sannheten og
livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» Jeg ble veldig nysgjerrig på
det bibelverset. «Jeg er veien.»
- Det er jo ikke logisk i det hele tatt. Hvordan kan et menneske være en vei?
Hva var det den jenta hadde skjønt, som ikke jeg kunne skjønne? Så fikk jeg høre en historie. Det var
om en europeer på besøk i Afrika. Han skulle inn til en landsby langt inne i
en jungel. Han fikk med seg en kjentmann. Kjentmannen gikk foran, og
europeeren gikk bak. Til å begynne med gikk det greit. Kjentmannen fulgte
stier innover i skogen, tok til høyre og til venstre. Europeeren merket at de
gikk i én retning innover, så han var ganske trygg. Men etter hvert tettet
skogen seg til. Ikke bare på bakken. Trekronene ble til et tett tak, stien
forsvant, og kjentmannen måtte hogge seg vei i buskaset. Etter hvert mistet
europeeren tilliten til kjentmannen. Han kunne ikke begripe hvordan han fant
frem. Til slutt stoppet han kjentmannen og spurte: «Hvor er veien? Hvordan
kan du finne frem? Det er jo ingen stier lenger, ingen skilt, og ingen sol å
styre etter!» Da så kjentmannen på ham og sa: «Jeg er veien.» Han kjente
terrenget og visste hvor de skulle, og de kom frem. Da skjønte jeg litt mer av det Jesus
sa: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved
meg.» |
||||