Harald Kaasa Hammer: Ressurssider til boken LA TEKSTENE TALE
Gå til hovedsiden
83 – Minnedag
Salmeforslag fra Norsk salmebok 2013
Salme 90,1-4.12-14 Å vente på hjelp fra Herren Rom 5,5-11 Mens vi ennå var svake Joh 6,37-40 Den som kommer til meg 1996		1 Mos 23,1-6 Abraham sørger over Sara 2 Kor 1,3-7 Takk til Gud som trøster Joh 11,1-5.33-38 Jesus sørger med sine venner		Salme 139,1-18.23-24 Herre, du ransaker meg 2002 1 Kor 15,51-58 Vi skal bli forvandlet Joh 11,19-27 Herre, hadde du vært her 1999 2005
Fortelling: 1 Mos 23,1-20 Abraham sørger over Sara Bibelsk salme: Salme 73,23-26 Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet
Gå til prekener:	Andre ressurser til dagens tekster og tema:
· Klikk på årstallet under teksten	· Minnegudstjeneste		· Å leve med sorg.
Hadde du vært her ... Kapittel 11 i Johannesevangeliet er et voldsomt kapittel. Det vrimler av mennesker og menneskeskjebner, og det handler om det som mange mener er det eneste hundre prosent sikre i ditt og mitt liv: døden. Derfor er det ikke bare 2000 år gamle ord. Det handler om deg og meg og oss. La oss begynne med en av de mest intense ordvekslingene i hele Det nye testamente! Det er Jesus som setter seg ned med Marta. Rundt dem står disiplene som er kommet med Jesus. I det fjerne høres klageropene over Lasarus som er død, og Marias såre gråt over sin bror. Og så er det Marta. Umiskjennelige Marta! Hun som alltid kommer med sine stikkende anklager: «Hadde du vært her, da var min bror ikke død!» Hun sjenerte seg ikke for Jesus en gang, men slengte sine anklager mot ham. Enhver kunne fristes til å trekke seg unna et slikt kvinnfolk, til å ta på seg steinmasken. Men Jesus ser et medmenneske som har det vondt. Jesus får alltid øye på et medmenneske! «Marta, Marta, du gjør deg strev og uro med mange ting!» Luk 10,41 Marta vil slepe Jesus bort til graven med det samme. Men Jesus har noe å si henne. Der og da lar han disipler være disipler, de sørgende sørger og Maria gråter utrøstelig, - og så får Marta være den første og eneste Jesus snakker med akkurat der og da. Jesus har noe å si henne om oppstandelsen og livet, mens Marta bare ser død og fortvilelse. Når jeg skal lede en venn over et farlig veikryss, må vi først forsikre oss om at han holder meg godt fast i armen. I møte med døden, og i vår frykt for døden, og i sorgen som river og sliter i oss, må Jesus kjenne om vi henger fast. I møte med den siste fiende er det om å gjøre å holde fast og henge fast i den eneste som kan berge oss gjennom døden! Derfor lar Jesus alt annet vente og sier: «Jeg er oppstandelsen og livet, den som tror på meg, skal leve om han enn dør. ^26 Og hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» «Tror du dette?» spør Jesus. Han og Marta skal inn i det mørkeste og vanskeligste landskap vi kan møte i livet, og Jesus forsikrer seg om at Marta ikke slipper taket i ham. Det er ikke nok med utenatlærte sannheter. Jesus må ha hennes tro og tillit før de nærmer seg dødens kløfter og stup. «Har jeg din tro, eller har jeg ikke din tro?» - Og der og da besinner Marta seg: «Ja, jeg har kommet til denne tro,» sier hun. Det er en omstendelig måte å si det på. Den greske verbformen betyr: «Dette er den overbevisning jeg har vunnet frem til!» (pepistevka - perfektum) ^27 «Ja, Herre,» sier hun, «jeg tror at du er Messias, Guds Sønn, han som skal komme til verden.» Da Jesus hadde fått dette svaret av Marta, kunne han gi slipp på henne. Nå var det Maria han ville snakke med, og han sendte Marta med beskjed til henne: «Mesteren er her og spør etter deg.»